LIVSNERVEN

Når livet har vart en stund passerer man etterhvert den berømte middagshøyden. Man befinner seg plutselig i reparasjonsalderen, hører litt dårligere, trenger briller og lukter kanskje ikke så godt heller. Behovet for sterkere lys melder seg, og det kommer gjerne samtidig med at mørkekjøring blir stadig mer anstrengende. Det er helt slutt på snakket om å være halvveis til ett eller annet tall. Halvveis til 50 klinger bedre enn halvveis til 110 liksom. -med mindre man snakker om fartsgrenser da, sånn apropos mørkekjøring.

Middagshøydekroppen er et kapittel for seg.
For Middagshøydekroppen hører ikke alltid på Hodet, viser det seg. Hodet sitter nemlig inne med Dyrekjøpt Erfaring, selv om Hodet fremdeles synes det selv fungerer som om man var sånn omtrent i 30-årene.

Så når Middagshøydekroppen nærmest på automatikk, uten å koble inn Dyrekjøpt Erfaring, plutselig tenker at det å gjøre ugunstige bevegelser var en lur ide, så får det faktisk konsekvenser for Middagshøydekroppen på en helt annen måte nå enn før.

I mitt tilfelle har det de siste månedene flydd begreper i luften som kalles isjias, nervus femoralis, lumbago, prolaps, slitasje, rosen osv. av de lærde.
Og alt dette bare fordi Dyrekjøpt Erfaring ikke kom tidsnok på banen.

Så da er Middagshøydekrise i full gang med å ta over livsgleden.

«Hver gledesstund du fikk på jord, betales skal med sorg», skrev Bjørnstjerne Bjørnson. Og det er ikke fritt for at den setningen stadig har surret rundt i hodet mitt de siste månedene. Man tror at alt er såre vel, og går rundt lykkelig og glad og oppfører seg som om Middagshøydekroppen var i 30-årene, og vips sitter man midt i Middagshøydekrise til livet.

Og Dyrekjøpt Erfaring er plutselig i ferd med å transformere seg til Motløshet, og Motløshet er som alltid veldig raskt ute med å overta styringen. Så da har man plutselig ikke lyst til å gå utenfor døren uten brodder f.eks.

En blir litt Ludvig i Flåklypa, og adopterer glatt hans pessimistiske livsanskuelse:
«Næ jø så nøfyse! No’ så fryktelig nøfyse! Æ’kke detta fali’ så veit ikke jeg hva som er fali’!»

Men man kan jo liksom ikke bli igjen i den pessimistiske livsanskuelsen da.
Middagshøydekroppen er kommet for å bli, men Motløshet kan nå ta fri.
Så får Pågangsmot og Dyrekjøpt Erfaring bli enige om en middelvei Hodet kan leve med!
Kanskje?