LIVSNERVEN

Det er særlig tre potteplanter jeg husker fasinerte meg fra min bestemor Borghilds vinduskarmer. Den ene er Duftpelargonia, den andre er St Paulia og den siste er Streptocarpus.

Duftpelargonia på grunn av den friske sitronlukten. Jeg husker at jeg elsket å streife borti de hårete bladene sånn litt uskyldig. Da luktet det så nydelig!
St Paulia fordi bestemor hadde urokkelig tro på at den trengte å tuktes for at den skulle blomstre. Så hun knep av blader på planten, så satte hun de i en potte med jord, og vips hadde hun nye planter. Mange planter, som kunne deles med andre. Dette var i nøysommhetens tidsalder måvite.
Også Streptocarpus da. Med det skumle navnet som fikk en til å tenke på farlige streptokokker og stikkete kaktus! Og med den nydelige blåfarven!

Streptocarpus finnes hos blomsterhandleren fra tid til annen, St Paulia finnes i utallige farger, er lett å få tak i og de som bor hos meg har faktisk oppnådd en anseelig høy alder.
Når man er en reisenisse, slik jeg er i perioder, er det ikke alle planter som er like glade for at de har meg som vert. Så utgangspunktet er jo at de som ikke overlever en treukers på sommeren, de kan ikke være her.
Men så er det er det denne trangen etter å ha barndommens blomster i vinduene da.
Jeg var overlykkelig da jeg fant denne skatten hos blomsterhandleren denne uken.

Er den ikke nydelig?