Jeg har aldri vært på Madeira. Men jeg har en Hibiskus med en utrolig vilje til å overleve, som kommer derfra. Hibiskus, eller Hawaiirose som den også kalles, er en sol-elskende plante som vokser vilt i varme og tropiske klima. Min utgave er rød, og innimellom beærer den oss med noen vakre blomster. Den er ganske så skulpturell, med sine hårete, lodne støvknapper og de mange gule frøene sine.
Hibiskusen på Briskeby lever under harde kår, den får dessverre ofte litt stemoderlig behandling. Den blir til tider helt glemt, og da henger den med hele seg. Så får den et par liter vann også lever den litt til, ikke veldig kravstor den der! Noen ganger har den blitt høyere enn meg. Ikke at det skal så mye til, men det er jo allikevel en anseelig høyde for en plante! Noen ganger finner lus og midd ut at de skal invadere den. De spinner nett og lager hvite små skyer over det hele. Da får Hibiskusen komme ut, får en raus dusj med grønnsåpevann og blir spylt godt med lunket vann. Andre ganger har den blitt angrepet så alvorlig at jeg har klippet den helt ned. Så står den der da, med bare kvister og ser begredelig ut. Og det er ikke fritt for at den har vært på vei ut døra flere ganger. Men så kommer det et bittelite skudd da, og plutselig er den full av grønne blader og vips blomstrer den. Da får den igjen litt heder og ære og masse skryt!
Hibiskusen min kom til Norge en gang tidlig på 80-tallet. For det var på den tiden min gamle håndarbeidslærerinne, som het Ingeborg, hadde vært på en utenlandsreise til akkurat Maderia.
Ingeborg var fra Hallingdal, fra en gård oppi Liagardane i Herad. Jeg traff henne første gang som en noe obsternasig 15-åring. Hun var hele 10 år eldre enn meg, kun 25 år den gangen, men det var jo et halvt liv for en 15-åring. Ingeborg var en typisk ordentlig dame fra landet, og jeg så på henne som forferdelig gammeldags. Hun gikk jo med lave praktiske sko, skjørt og bluse og lærerinnebriller. Men hun var en utrolig tålmodig lærer, det skal hun ha!
Jeg var ikke spesielt glad i håndarbeid som fag, så etter noen måneder fikk jeg liksågodt argumentert meg til å ha sløyd med gutta i stedenfor.
Men Ingeborg ble altså fort en husvenn av familien, og det vennskapet holdt livet ut. Og da hun kom hjem fra den berømte turen til Maderia, hadde hun med seg stiklinger fra en lokal Hibiskusplante.
Pappa syntes det var utrolig spennende med uvanlige planter, og de første årene fikk den godt stell av han. Man kan vel si han la et godt grunnlag. Så flyttet den til meg en gang midt på 80-tallet. Jeg var vel kanskje 23 år og ikke spesielt opptatt av planter og blomster. Men den har av en eller annen grunn overlevd hos meg da. Kanskje den helst vil ha vann med ujevne mellomrom, og kanskje den blomstrer innimellom for å minne meg på at den fremdeles er der. Eller kanskje den hadde vært veldig fin i bladene sine hvis jeg hadde tatt meg på tak og skiftet jord på den og gitt den litt jevnt stell? Det vil tiden vise. Jeg tror jeg tar den med meg ned i drivhuset og lar den få litt TLC-behandling. Så får vi se om den overlever sjokket 😉
LIVSNERVEN 