Det er bare 2 (to!) dager til jul, og og….
Kjenner du julestresset tar deg? Eller er du ‘i rute’ som de sier? Er det hyggelig å bake de siste kakene og pakke inn de siste gavene? Eller hvordan har du det?
‘Vis meg hvordan du puster og jeg skal fortelle deg hvordan du lever ditt liv’ er et ordtak som brukes i Østen.
I høst har jeg gått på yoga, på yin-yoga som er rolige øvelser som tar hensyn til oss med litt utfordringer i muskler og ledd. For den tidligere omtalte Middagshøydekroppen har nemlig krevd noen nye rutiner for å ville fortsette samarbeidet med Hodet. Så i et forsøk på å gjøre begge til lags, har jeg gått på yoga sånn stort sett en gang i uka. Jeg trodde liksom ikke det skulle være noe for meg, jeg er jo ikke veldig østenreligiøsaktig orientert. Men det er ikke yogainstruktøren heller, så det passer fint. Her er det en praktisk tilnærming, og det er både Hodet og Middagshøydekroppen fornøyde med.
Noen ganger når jeg gjør yoga skal jeg liksom være så flink at jeg glemmer å slappe av. Særlig når jeg vet at jeg trenger å strekke og få i gang sirkulasjonen i den kranglete kroppen, og særlig i ryggmusklene.
Jeg finner posisjonen og konsentrerer meg om pusten, og etter en stund kjenner jeg at jeg jo ikke slapper av i det hele tatt. Jeg er for flink. Jeg er for opptatt av å gjøre det riktig. Posisjonen er riktig men alt blir helt feil. Særlig hvis det er en øvelse som er litt utfordrende og gjør litt vondt. Men når jeg blir bevisst på at jeg faktisk kan slippe opp, at det går greit. Da kan jeg puste meg gjennom en øvelse som gjør litt ekstra vondt, også opplever jeg at det slipper litt etter litt. For når du puster dypt, men kontrollert får du utvidet lungene så dypt at oksygen blir frigjort til blodbanene. Og oksygen til muskler er fint. Da slapper de av litt bedre.
Jeg har lest at pusten vår er den eneste kroppsfunksjonen vi har som både skjer automatisk, men også kan styres med viljen. Det er jo en fin ting, for da kan vi øve og øve til vi finner en god og avslappende pusteteknikk.
På samme måte er det i livet ellers. Vi finner posisjonen vår og skal liksom være så flinke til å gjøre alt riktig. Også blir det vanskelig etter en stund, fordi ting skal helst være optimalt. Vi skal være lykkelige, vi skal se godt ut, vi skal ha suksess, vi skal ha romslig økonomi, vi skal balansere mellom alles uttrykte og alles uutalte krav til oss. (-som kanskje bare sitter i eget hode uten rot i virkeligheten.)
Og nå er det jul, og det er tradisjoner, det er forventninger og det er familier i alle slags fasonger som kommer med hele seg.
Så da lurer jeg, klarer du å puste der du er? Blir det en god jul? Og hvis ikke, hva kan du gjøre som er bra for deg og ikke oppleves som enda et krav? Enda en ting du skal prestere?
Svigermor hadde en fantastisk innstilling til livet og menneskene rundt seg. Og nå når det er jul savner jeg henne litt ekstra! Hun elsket de rundt seg betingelsesløst og var det noe noen ikke fikk helt til var alltid rådet at da måtte man bare øve og øve, så ble det bedre etterhvert. Det var lov å ikke strekke til. Det var lov å ta en pause. Og det var viktig å ikke gi opp, men øve og øve til man var fornøyd selv. Ikke til andre var fornøyde, men til man selv hadde det greit med hvordan det var.
Så når det nå er jul: -det er lov å ta seg fem minutter helt alene, nyte noe du er glad for, kose deg med noe, stoppe opp og puste. I dag er i dag, og nå er det nå. Og akkurat nå kan vi faktisk velge å ha det bra. Kanskje vi ikke klarer å tenke mer enn ett kvarter om gangen, men vi kan velge å fokusere på det som gjør oss godt!
Gjør som denne fantastisk skjønne engelen fra Medusa-Copenhagen: Vær deg selv! Du er god nok! Husk at noen elsker deg ❤
Ha en velsignet god jul! ❤
LIVSNERVEN 