LIVSNERVEN

Man skal ha tid, og man skal absolutt ha mot for å kunne leve sakte. Og modig blir man ikke helt sånn uten videre.

Når man lever sakte er det som å tegne en rett strek. Tegner vi raskt behøver vi ikke tenke på hvordan vi skal klare å få den rett. Tegner vi sakte derimot, er det mye større sjanse for at streken blir vinglete og skakk, bare fordi vi fokuserer på alt som kan gå galt.

Å leve sakte er noen ganger å se seg blind på begrensningene og det vanskelige, isteden for å la ting skje automatisk og i eget tempo.
Når man skal forsøke å leve sakte etter å ha kjørt hurtigtog en stund, blir alt bare kaotisk. Det blir så mye og så mange opplevelser som skal sorteres og føles på i hodet, at det bare stanser opp. Sånn helt uten videre sier hjernen bare stopp. 

Da er alt det viktige liksom satt på vent, og man er litt utålmodig for at ting tar mer tid enn en hadde beregnet til å finne roen igjen. Det er da ting tar tid og tiden tar tingene fra deg. Men er de tingene så viktige?
Det er bare det at det å leve sakte gjør en så usikker på om en får det til og hva man egentlig risikerer å gå glipp av. 

Da må man øve og øve.  

Når vi lever sakte lever vi sterkere, fordi vi tar inn det som skjer der og da. Sansene blir utfordret. Forsøk å kjenne etter hvor mye luft lungene kan ta inn. Bruk nesen og lukt, sniff inn og kjenn etter hva lukten skaper av minner.

Føl et tre, et mykt blad eller kjenn kulden fra hard marmor. Stans opp, lytt!  Smak på ting og kjenn etter hva det smaker. Eller bruk øynene og let etter skjønnhet rundt deg.

Illustrasjon fra boka ‘The boy, the mole, the fox and the horse’ av Charlie Mackesy.

Akkurat dette øyeblikket finnes. Her og nå finnes! Det er helt garantert, og det er ikke mye i livet som er helt garantert.

Livet består av øyeblikk, nyt de!