Det var de lange skjørters jul. Den julen da vi dro hoiende på den røde sparken gård-imellom, for å komme til kirken før kirkeklokkene sluttet å kalle til julemesse. Da det var så kaldt at det knirket for hvert skritt. Da det var så kaldt at stjernene frøs på himmelen, men det ikke gjorde noe fordi Far min sørget for fyr i alle ovnene i huset døgnet rundt. Den gang det var bekymringsløst å holde varmen i mormors gamle pelskåpe med masse ullklær under og lobber på beina.
English text below.
Det var jul i Hallingdal på slutten av 1970-tallet. Far min hadde malt begge sparkstøttingene våre røde. Han hadde sjekket rundt i bygda at ingen andre hadde rødmalt spark, så da var vi sikre på at vi ikke tok feil, eller at noen andre fikk feil spark med seg hjem fra myldret av sparkstøttinger i alle størrelser. Det var den gangen de ikke strødde langs flate veier, og det var mulig å få god fart med de røde doningene. På veien forbi Sorenskrivergården var det ypperlig føre og meiene lot seg villig styre med vekslende trykk på høyre og venstre meie gjennom svingene. Hei hvor det gikk unna!
Da vi kom inn i kirken var det god fyr i den høye tre-etasjes vedovnen. Den sto omtrent midt i, på venstre side nesten der det gikk ut til det ene sideskipet. Nes kirke er en korskirke bygget i 1862, den rommet opprinnelig 900 mennesker og julaften var det proppfullt. De mest erfarne kirkegjengere satt seg aldri nær ovnen, den skulle tross alt varme opp hele kirken. De kom tidlig, de erfarne, gjerne en times tid før klokkene startet å ringe inn til gudstjeneste. Det var gjerne de som kom sist som måtte finne plass nærmest ovnen. Og etterhvert bredte det seg en umiskjennelig eim av våt ull utover hele kirkerommet.
Presten hadde travle tider i julen, han skulle først rekke messe i Flå, tre mil lenger sør i dalen, før det så var messe på Nes. Presten, altså Far min, var en habil sjåfør der han oftest lå langflat med flakkende lys etter veien. Før messa i Flå var sluttsunget ilte han ut i bilen og startet på ferden opp langs dalen, fremdeles i prestekjolen. Han rakk det hver gang!
Nes kirke, også kalt Hallingdalsdomen, er en lang kirke. Det sier seg selv ettersom det er plass til så mange mennesker.
På slutten av 1970-tallet hadde presten, altså Far min, tre medhjelpere. Det var Syver-kirketjener, Arne-klokker og en kar til som bidro med praktiske ting. De hadde også urokkelig tro på å lede salmesangen samvittighetsfullt med sine brustne gammelmanns-stemmer. Utfordringen var at veien til orgelet var lang, og Kristine-organist ikke var så rask hun heller. Så gamlekarene sang av full hals i eget tempo slik de hørte orgelet, mens organisten gjorde tapre forsøk på å tilpasse seg slik hun hørte salmesangen. Det kunne ikke annet enn å bli en munter opplevelse.
Far min derimot, han visste råd! Han rakk sjelden preludiet, han kom tross alt direkte fra kirka lenger nedi dalen, men vi hørte når han kom inn under første salme. Han stampet av seg snøen og startet å synge av full hals allerede i sakristiet! I tillegg var vi jentene i familien sterkt oppmuntret til å stå oppe på galleriet ved siden av organisten og synge så godt vi kunne. Jeg vet ikke om det ble mindre muntert, men vi sang i alle fall samstemt! 🙂
Far min hadde mye kreativt for seg. Som DTP (Dattera Til Presten) hadde jeg flere oppgaver. Far min syntes det var viktig at alle som var i kirken på julaften skulle få et programhefte de kunne ta med seg hjem. Altså et A4 ark på rødt og dekorert papir, brettet i 2, hvor all liturgi og alle salmer sto trykket. Far min laget de på lysbordet sitt hjemme på kontoret, og kopierte de på prestekontoret. Min oppgave var å brette de, alle 1000 eller hvor mange de var, det var jo til to julegudtjenester.
Det var en egen teknikk å brette slikt. Man tok en bunke på kanskje 6-7 stk, brettet arkene i to, sorterte til ett og ett. Så samlet man de og dro hardt og bestemt over bretten en gang til slik at det ble skikkelig kant. I kirken skulle programmene fordeles i benkeradene. Det var heldigvis sjelden min jobb.
Min oppgave var som sagt å bidra til samstemt salmesang. I tillegg hadde Far min en tanke om at alle skulle synges ut av kirken på julaften. Salmen han valgte som utgangssalme hver julaften var ‘Gud sin egen sønn oss gav, nå ved juletide’. Det er en salme som aldri har slått helt an som tradisjonell julesalme her i Norge. Den ble skrevet av presten Gustav Jensen i 1896, men fikk sin egen melodi først i 1923, komponert av Kristian Lindeman. Teksten oppfordrer oss til å vise nestekjærlighet og omsorg til alle vi møter på vår vei, -uansett hvem de er. Har du lyst til å høre en vakker versjon av denne salmen, så synger Anne Vada den så nydelig! Kan søkes opp både på Youtube og Spotify.
Her kommer teksten:
Gud sin egen Sønn oss gav nå ved juletide.
Derfor går et lovsangs hav over verden vide.
Derfor fra det høye kor lyder det her nede:
Give er din sak på jord, gi, og gi med glede!
Gi din Gud ditt hjerte hen, og din ringe neste!
Gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste!
Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste.
Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste!
Med disse versene ble altså alle kirkegjengere på julaften sunget ut i den kalde vinterkvelden. Da det var de lange skjørters jul. Den julen da de dro hoiende på sparken gård-imellom, for å komme hjem før kirkeklokkene sluttet å ringe julen inn. Hjem til julemiddagen og alle gavene og fyr på peisen. Da det var så kaldt at det knirket for hvert skritt. Da det var så kaldt at stjernene frøs på himmelen, men at det ikke gjorde noe fordi Far sørget for fyr i alle ovnene i huset døgnet rundt. Den gang det var bekymringsløst å feire jul.
I år blir det en annerledes jul for oss alle. Det er ekstra viktig å gi med glede, enten det er av din tid eller av din overflod. Ta en ekstra telefonsamtale, gi litt ekstra omsorg. Det er ved å starte å gi at vi får ❤ Hjertevarme!
English text:
Christmas in the 1970’s. We had to wear long skirts to keep warm outside. We went screaming on the red kick sled, to reach to the church before the church bells stopped calling for Christmas Mass. It was so cold outside that it sounded like ice cracked every step we took, and so cold as if the stars were frozen in the sky. But it did not matter because Daddy provided fire in all the stoves all day and all night long. Back then it was allowed and alright to use Grandma’s old fur coat with lots of woolen clothes underneath and Lobber. (Shoes made of felted wool)
It was Christmas times in Hallingdal in the late 1970s. Daddy had painted both our kick sleds red. He checked in the village that no one else had a red-painted kick sled. He wanted us to be sure that we didn’t take others by a mistake, or that someone else got ours. The flat roads were full of hard snow, and it was possible to get high speed on the sled. On the way past Sorenskrivergården it was excellent driving.
We entered the church, and there was a fire in the 3 storeys high stove. It was placed in the middle, on the left side almost where it went out to one side aisle. Nes Church is a cruciform church built in 1862, it originally accommodated 900 people and on Christmas Eve it was packed. The most experienced churchgoers never found a seat near the stove, because it was supposed to heat the whole church. They arrived early, the experienced ones, preferably an hour before the bells start ringing for worship. It was usually those who came last that had to sit closest to the stove. Gradually an unmistakable stench of wet wool spread throughout the church room.
The priest had busy times at Christmas. First he had to reach Mass in Flå, 30 kilometers further south in the valley, before this Mass on Nes. The priest, i.e. Daddy, was a skilled driver where he usually drove fast with flickering lights along the road. Before the mass in Flå was finally sung out, he hurried out to the car and started the journey up the valley, still in the priest’s long suit. He made it every time!
Nes Church, also called Hallingdalsdomen, is a long church. It goes without saying as there is room for so many people.
At the end of the 1970s, the priest, Daddy, had three assistants who contributed with practical things. They also had big faith in leading the hymn singing conscientiously with their broken old man’s voices. The challenge was that the organ was in the other end of the church, and Kristine organist was not up to speed either. The old men sang their very best in their slow speed while the organist made brave attempts to adapt. It was a cheerful experience.
Daddy knew what to do! He seldom reached the prelude; he came after all directly from the church further down the valley. We heard when he came in during the first hymn. He stomped off the snow and started singing his heart out already in the sacristy! In addition, we, the girls in the family were strongly encouraged to stand up in the gallery next to the organist and sing as best we could. I do not know if it was less cheerful, but at least we sang in unison! 🙂
Daddy was very creative. As a DTP (Daughter of the Priest) I also had several tasks. My father thought it was important that everyone who came to church on Christmas Eve should have a booklet they could bring home afterwards. It was an A4 sheet on red and decorated paper, folded in 2, where all liturgy and all hymns were printed. My father made them on his special lightbox on the table at home in his office, and copied them in the priest’s office. My task was to fold them, 1000 pieces or more. It was enough for two Christmas services.
It was a special technique to fold pamflets. I took a pile of maybe 6-7 pieces, folded the sheets in half, sorted one by one. Then put them on top of each other and sqeezed hard and firmly over the board again so that it became a proper edge. In the church, the pamflets were distributed in the rows of pews. That was rarely my job.
My task was to contribute to harmonized hymn singing. In addition, Daddy had an idea that everyone should have a hymn for the road, when they left church Christmas Eve. The hymn he chose every Christmas Eve was ‘God gave us his own son at Christmas time’. It is a hymn that has never been really popular as a traditional Christmas hymn in Norway. It was written by the priest Gustav Jensen in 1896, but did not get its own melody until 1923, composed by Kristian Lindeman. The text encourages us to give charity to- and care for everyone we meet on our way, no matter who they are. If you want to listen to a beautiful version of this hymn, Anne Vada sings it so beautifully! You can find it on both Youtube and Spotify.
The meaning of the text:
The text describes the joy of the great gift that God gave us through his Son, Jesus Christ, and lets it culminate in a «ocean of praise, world wide.» Inspired by this precious gift, with commandments of salvation and hope, we are encouraged to practice generosity ourselves, in order to get a new and different look at our neighbor – friend or foe.
All churchgoers were singing this hymn as they went out of the church on Christmas Eve in the cold winter evening. Back then it was carefree to celebrate Christmas.
This year will be a different Christmas for all of us. It is extra important to give with joy, whether it is of your time or of your abundance. Make an extra phone call, give a little extra care. It is by starting to give that we get ❤
LIVSNERVEN 