Det er long overdue for julens hyggelige stemninger. Juleblomstene henger med hodet og står nærmest i kø for å slippe ut døra. Støvet ligger avslørende tett på skjenken der santonene står oppstilt i hopetall. Forfallet inntar heimen sammen med ulysten til å gjøre noe med det. Januar er alltid en tøff måned. Joda, det går mot lysere tider. Men ute er det kaldt, og vekselsvis glatt og det er ikke bare bare å driste seg ut til fots for en med skrekk for å ramle, enda så kort man er. Konsekvensene det ville fått for Middagshøydekroppen er for store. Motløsheten lusker rundt hjørnet og det er krevende å holde den unna!
(English text below)
Januar er tøff hvert eneste år, tiden etter at julehyggen er pakket vekk pleier å være utfordrende. Man har jo strategier for å fungere greit nok i vanlige år. Vi pleier å rydde og pusse opp litt, organisere, skape hygge og finne løsninger. Og i år er det intet unntak. Bortsett fra at jeg liksom er helt lammet. Middagshøydekroppen har nemlig gått til streik, meget ubeleilig! Mal en vegg, få dundrende hodepine natten etter og bruk så tre dager på å strekke og myke opp nok til å fungere litt igjen. Repeat! Hodet har ikke vett til å la være aktiviteter, for da har jeg liksom tapt, om du skjønner. Jeg kan ikke gi etter for trangen til å kapitulere for min kroniske uvenn. Jeg må finne lyspunkt, jeg må finne skaperglede et sted i den store motløsheten. Det må gå an å få tilbake kontrollen over eget liv og å finne måter å fungere på, uten dette tredagers sirkuset.
Bare det å dra på butikken er jo et pes nå for tiden. Munnbind og jeg er ikke gode venner. Gir meg helt hjernetåke når jeg står der og lurer på om jeg skal kjøpe det ene eller kanskje det andre, eller bare la det være så jeg kan komme meg ut i frisk luft igjen. Klarer liksom ikke forestille meg noe med munnbind på, det er akkurat som all kreativitet er avhengig av at jeg kan puste fritt. Så er det jo slik at vi har satt i gang et stort prosjekt her hjemme. Det ble planlagt i høst, mens januar var langt unna og jeg regnet med at jeg sikkert bare var litt sliten akkurat da, og at det nok ville bli så mye bedre bare vi kom over i 2021. Nytt år, nye tider og ikke minst håp i sikte! Middagshøydekroppen er ikke enig, den streiker jo som sagt, eller driver med en slags gå-sakte-aksjon kan vi si.
Så hva gjør man? Det er liksom begrensninger på alle kanter. Ingen sosiale lyspunkt i sikte! Ikke mulig å besøke barnebarn som har bursdag i dag! Ingen vits i å gjøre det man ellers gjøre i januar, nemlig drømme seg bort til sol og sommer og late dager med betraktninger på en solseng i Hellas. Jeg klarer ikke leke Være-glad-leken som jeg skrev om her i Positivlivet. Jeg klarer ikke en gang samle nok overskudd til å lese den aller siste boka til Jan Guillou i serien om familien Lauritzen; ‘Slutten på historien’! Den boka jeg har gledet meg veldig til skulle komme, den som handler om hele 1900-tallet og som jeg har lest et bind av hvert år siden 2012, da den første boka i serien kom ut; ‘Brobyggerne’. ‘Slutten på historien’ ligger på nattbordet og støver ned. Jeg vet den fenger, og jeg vet den krever litt av meg, så da ligger den der da! Sammen med en halvlest bok om Kongen.
Det er så mye jeg har lyst til. Det er så mye jeg har ugjort! Også er det alle begrensningene, de er som en hel kjedereaksjon av hvis’er. Det er som Alfa sang i Sesam stasjon:
Hvis er et merkelig ord. Sier jeg ‘at’ eller ‘slik’ eller ‘sånn.
Skjønner du straks hva jeg sa, skjønner du straks hva jeg sa.
Men om jeg sier ‘hvis’ må du tenke deg om,
helt til du skjønner hva jeg tenker på da:
Hvis det blir regn tar vi regnjakker på
Hvis det blir sol, er nok himmelen blå
Hvis det blir kaldt, har vi tykkere klær
og hvis juli har kommet, er sommeren her.
Hvis vi har jord, kan vi plante et frø
Hvis vi har mel, kan vi bake et brød
Hvis vi har maling, behøver vi kost
Og hvis brødet er ferdig, da trenger vi ost!
Det meste her i livet kommer med forutsetninger. Hvis vi har mel kan vi bake og hvis vi har maling behøver vi kost. Men vi behøver også overskudd, mulighet og vilje til å skape noe. Noen dager hjelper det ikke at man har hatt en lang natts hvile, for man er ikke i nærheten av uthvilt. Man er bare våken, og like sliten. Jeg har nok både muligheter og viljen til å gjøre det jeg har lyst til. Men jeg har ikke overskuddet eller kreftene. Det er mange som har det verre enn meg, helt klart. Men det er kanskje også mange som har det akkurat som meg. Som føler at Herr Mismot og Fru Avmakt står parat til å overta hver dag, hvor det koster å tenke positivt og ikke minst tro at vi duger til noe vi også.
Så nå reiser jeg meg opp, drar til blomsterhandleren og kjøper en gjeng med fargerike primulaer og drømmer om bedre dager. For det går jo over! Den må la seg tette igjen, denne energilekkasjen! Jeg må bare tro på det! ❤
English text:
It’s long overdue, the cozy times we had during Christmas times. Seasonal plants are standing in line to leave the house, withered as they are. It is dust all over the place, and the Santon’s needs to go back into their boxes and be stored away until November. My home is not a nice place now a days and I really do not have the courage to start doing anything about it. January is always the toughest month of the year. Of course, it will soon be better, they say. But, outside is cold, alternately slippery, and one does not enjoy walking when it is like this. Afraid to fall, and that would come with consequences for my middle-aged body! Discouragement is lurking around corners, and I use a lot of energy just to keep it out of sight.
It is like this, every January. When all the Christmas decorations are stored away, life becomes challenging. Usually, I have strategies to deal with it, but this year is special for us all. We use to do some renovation in our home, organize a little, make our home cozy and nice. We have already started on the project. But I’m kind of paralyzed, and my middle-aged body is on strike, very inconvenient!
It’s like this: paint one wall, go to bed and wake up the next morning dealing with a terrible head ace. Then it takes three days to recover, by stretching and soften up my sore muscles. Then repeat! My brain needs to stay active, or else I kind of loose, if you get the picture? I cannot give in for my chronic enemy. I have to find the bright spots and the joy of creating in this big discouragement. It must be possible to gain the control in my life back. Find ways to function without this three-day circus.
Just to do some shopping these days is a hassle. Face-mask and I are not a good match. It makes my brain foggy, and in the shop, I just wonder to buy this or that or do I even need to buy anything? I just want to go outside, to be able to breathe again. I am not able to imagine how anything will be or look, or even what I need to buy when I am wearing face-mask. It’s like my brain can’t function and all my creativity disappears.
Anyway, we started this huge project at home. We organized it in November to start in January, thinking I would be in a better place then. After all I was just tired then, because of everything I had done with cleaning, decorating and selling my mothers apartment. Everything would be better in 2021, so I thought. New year, better times and also hope for better times in sight! But my middle-aged body does not agree. On the contrary, it is on strike, or a so called just-walk-slowly thing.
So, what to do? There are limitations everywhere; on every move you want to make or whatever you want to do. Nothing social in sight. Not possible to visit grandchildren on their birthday. No point in doing what I usually do in January: dreaming about, and ordering vacation with lazy days in the sun in Greece. I cannot even bring my self to read the latest book I bought, ‘The end of history’. This is a long story, many books, the first one came in 2012. The author is Jan Guillou, and it’s about this huge family and their lifes from 1900 – 2000. I have been looking forward to read this book, but as it is nowadays, I cannot bring my self to do so. This book still lies beside my bed, with dust on it.
There are so many things I really want to do! And there is all this limitation, like a chain reaction of ifs. Like in the song Abby Cadabby sings in Sesame Street:
If is a strange word. I say ‘that’ or ‘like’ or ‘like that.
If you immediately understand what I said, you immediately understand what I said.
But if I say ‘if’ you have to think about it,
until you understand what I’m thinking then:
If it rains, we put on rain jackets
If it gets sunny, the sky is probably blue
If it gets cold, we have thicker clothes
and if July has come, summer is here.
If we have land, we can plant a seed
If we have flour, we can make a bread
If we have paint, we need a paintbrush
And if the bread is done, then we need… cheese!
Everything in this life comes with prerequisites. If we have flour, we can bake and if we have paint, we need a paintbrush. But we also need guts, opportunity and willingness to create things. Some days it does not help at all, that you have had a long night’s rest, because you are nowhere near rested. You are just awake, and just as tired. I believe I have both the possibility and the ability to do the things I want to do. But I do not have the guts or the strength in my body. A lot of people have so much bigger trouble than I do. Perhaps also a lot of people are just like me. Feeling that Mr. Downheart and Mrs. Undertow are ready to rule your day. Everything comes with a price tag – even positve thinking and believeing that we all have capacity to do something well has its price.
Right now, I will leave my house, go to the florist and buy my self a lot of colourful flowers. I will look at them and dream of better times to come! This too shall pass! I just have to belive it! ❤
LIVSNERVEN 